Hva er en Basenji?

Hva er en Basenji
(C) Liv Irene Nyfløt

-Urhunden fra Afrika som ikke kan bjeffe.

http://kingwanas.com/bilder/14202627_10153614619727693_7694488500520793892_n_zpshjhwl0gc.jpg

-Også kjent som Kongo terrier, Nyam Nyam, Bongo, Zandehund, Ango-Angari, og Snakkehund.

"En Basenji blir aldri din slave, men den kan bli din beste venn"
(Mia Löwbeer, Yulara Basenjis)

Artikkel om Basenjien fra Hundesport. Skrevet av undertegnede for NBK. PDF fil.

http://kingwanas.com/Liv%20Internett/f_centa_03.jpg

Generell omtale
Basenjien er virkelig noe særegent sammenlignet med våre andre hunderaser. Den mest framtredende og kjente forskjellen er dens mangel på bjeffing. Man må midlertidig ikke tro at Basenjien er stum; den har et stort repertoar av lyder som spenner fra gledes jodling via knurring og klynking til en ulykkelig hyling.

Et annet særtrekk er at de fleste tisper kun får løpetid en gang i året, og da som regel på høsten. Dette medfører et stort valpeboom ved juletider. Det hender dog at det fødes et og annet sommerkull, men dette hører til unntakene.

Den er også forholdsvis katteaktig i mange av sine trekk. For eksempel brukes potene hyppig, både til kommunikasjon, lek og også vask.
http://kingwanas.com/Liv%20Internett/KSS_show_August2007_DagAndDennis.jpg

Basenjien er en spesiell og særegen, men utrolig uttrykksfull og hengiven rase som stadig øker i popularitet. Det er dog viktig å vite at Basenjien ikke er en rase som passer for alle. Vurderer du å gå til anskaffelse av denne sjarmøren fra Afrika bør du derfor gå grundig inn i rasens historie/ væremåte, og helst også diskutere med oppdretter(e) og oppsøke rasen live.

http://www.kingwanas.com/Liv%20Internett%203/st11.jpg

Basenji-lyder:
Basenjien er som nevnt kjent som hunden som ikke kan bjeffe. Enkelte Basenjier kan dog komme med ett enkeltstående "Boff" - særlig om den blir redd eller overrasket. En valpekjøper av oss beskrev dette på følgende måte:

"Lille basenji kan forøvrig si "vaff" hun, bare ett - og stort sett sier hun det gjerne akkurat når jeg står og forklarer et eller menneske at "nei, riktig det - de kan ikke bjeffe" - og så kommer det "vaff" fra utysket.. Man kan simpelthen ikke vinne med en basenji altså"
Enkelte Basenjier sier ikke så mye, mens andre "snakker" mye og ofte. Godlåten deres blir referert til som "Jodling", og kan minne litt om villhundenes og polarhunden uling. Hver Basenji har sin særegne lille låt, og mange forskjellige måter å bruke denne på.

Eksempler på denne jodlingen kan du høre og se ved å trykke på bildet av den jodlende Basenjien.
http://www.kingwanas.com/Liv%20Internett/baroooo.gif
http://www.kingwanas.com/Liv%20Internett/dennisjodler.jpg


Historie
Basenjien regnes som en av urhundene, og rasen er meget gammel. Skjelettfunn og tegninger som stammer fra det gamle Egypt ca. 3000 år f. kr er meget lik dagens Basenji.
http://kingwanas.com/Liv%20Internett/Egyptisk_illustrasjon%20copy.jpg

Etter at Egypts gamle sivilisasjon forsvant, ble også sporene etter Basenjien borte. Mest sannsynlig er det at rasen har fulgt med folkeslag nedover Nilen, og bosatt seg i Øst- og Vest- Afrika. Opprinnelig fungerte Basenjien som jakthund. De jaktet ofte i flokk, og ble trent opp til å jage byttet mot jegerne som hadde spent opp ett nett eller gravd en felle for byttedyret. Den jager ved hjelp av synet, men den gode luktesansen og hørselen spiller også en stor rolle i dette arbeidet. Under denne jakten ble hundene utstyrt med en slags bjelle som både skulle hjelpe til med å lokalisere hundene samt å skremme opp byttet.

http://kingwanas.com/Liv%20Internett/Tegning_Basenjivalper_Sebra.jpg

På midten av 1800- tallet begynner oppdagelsesreisende å rapportere om en spesiell bjeffeløs hund som bodde i harmoni med landsbybeboerne. De som oppdaget og ble kjent med rasen ble fort sjarmert av dens vesen, og ville ta den med til sitt hjemland. Allikevel tok det lang tid før den første bestanden vokste opp utenfor Afrikas kontinent. For det første var det vanskelig å få de innfødte til å selge hundene sine. Dernest dukket en stor del av de første importene til vesten under i løpet av reisen eller på grunn av sykdom når de kom fram. I 1936 lyktes endelig mrs. Olivia Bruns å importere 3 basenjier til England. Rasen kom til Norge i 1959. Norsk basenji klubb ble stiftet i 1992.

Breed all bout it video om Basenji - anbefales!
Link til video-snutt om rasen.
Her kan du lese historien om Bantu, som var med i et Tarzan-blad
Her kan du se en video som blant annet omhandler Basenjiens historie og bruksområde på 60/70-tallet:

http://www.kingwanas.com/Liv%20Internett/afrika2.jpghttp://www.kingwanas.com/Liv%20Internett/basenjilion.jpg
Basenjien blir fortsatt brukt som jakthund i Afrika. De har uttørkete Grourd og Borasus nøtter hengende rundt halsen, slik jegerne kan høre hvor hundene er hen. (Da de ikke bjeffer)


Gemytt og væremåte:
Basenjien er en uavhengig, intelligent, selvstendig, humoristisk og våken rase. Den er meget hengiven ovenfor sin familie, men kan være reservert mot fremmede. Den liker å selv ta initiativet til kontakt. En basenji krever å bli behandlet med verdighet og respekt. Får den det, behandler den deg på samme måte og er en særdeles god venn.

http://www.kingwanas.com/Liv%20Internett%203/kl1.jpghttp://www.kingwanas.com/Liv%20Internett%203/1801junior2.JPG

https://scontent-arn2-1.xx.fbcdn.net/t31.0-8/13575789_10153480889222693_6109079278239487838_o.jpg

Basenjien krever en rettferdig og konsekvent hånd. Du må aldri finne på å bruke voldelige irettesettelses- metoder på denne rasen. Den vil da miste sin tillitt og respekt ovenfor deg, og grunnlaget for videre samarbeid er dårlig. Den er meget klok, og lærer raskt, men vil arbeide på sine egne premisser. Også her er den litt katteaktig i sin væremåte. Du sier f.eks. ikke "sitt" til en katt, og forventer at den skal sette seg bare fordi du sier det. Basenjien gjør ting for personlig vinnings skyld, og må derfor motiveres. Er motivasjonen der, er den dog en meget morsom hund å jobbe med. Klikkertrening er et eksempel på en treningsmetode Basenjien forstår og liker å arbeide med. Det er også viktig at eieren fra første stund setter klare grenser for valpen. Omgang og sosialisering med andre hunder er også en meget viktig del av dens oppdragelse. Den har rykte på seg til å være både utspekulert og dominant, men med riktig sosialisering, grensesetting og oppdragelse i den første perioden (både fra oppdretter og valpekjøper) er et godt grunnlag lagt. Den har også en godt utviklet sans for humor, og Basenji-eiere kan forberede seg på minst et par gode lattere hver dag. Basenjien elsker både å spille klovn samt å lure matmor. Ingenting gleder den mer her i verden enn å klare å utspekulere sine menneske- venner, og den kan ligge en hel dag og fundere på hvordan den skal få det til.

Et lite eksempel på dette kan sees på DENNE LINKEN. (Centa stjeler Sindre's smokk)

http://www.kingwanas.com/Liv%20Internett%203/bb1.jpg


https://scontent-arn2-1.xx.fbcdn.net/t31.0-8/13502589_10153480889227693_5949779128290539034_o.jpg


Er en Basenji smart og lett å låre ting?
De er noen såre snålinger; men det er definitivt ikke vanskelig å låre dem ting! Med rett motivasjon er det ikke grenser for hva man kan låre dem. De er meget repetisjons-sterke, og lårer raskt. Om de faktisk gjår det de KAN når du spår dem om det er en helt annen side av saken. De veier opp og ned om det den blir spurt om å gjåre er verdt det den får.
Som et eksempel kan jeg nevne at vår tispe Centa er en klåpper i å spille "dåd", men du må ikke tro at hun gidder å "då" for en tårrfårbit, selv om hun definitivt går under kategorien matvrak. Da sitter hun pal, stirrer på deg (som om hun forhandler lånn). Hvis jeg da bytter ut tårrfåret med en osteskive gjår hun det til nåds (en veeeeldig sakte dåd). For en pålsebit dår hun fortere enn svint (vel, alt bortsett fra halen hennes som er i håygir og i håyeste grad levende).
å gi en kommando til din Basenji når den har fått et interessant syn for åye (f.eks. et ekorn eller nabo-hunden) er etter min erfaring totalt meningslåst; selv ikke for en pålse. Den setter seg selv og sine ånsker i håysetet.

Dum er definitivt ikke rett ord for en Basenji. Den er "streetsmart". Typen som sitter bakerst i klasserommet med capsen bak fram og tygger tyggis og pånsker ut uhyre kompliserte strategier på hvordan han kan jukse seg fram til en god karakter eller spille en hysterisk morsom "practical joke" på låreren.
Ingen A student, altså, men uhyre smart på det den selv synes er gåy.

http://www.kingwanas.com/Liv%20Internett%203/2201valper3.JPG


Utseende:
Basenjien har blitt sammenlignet med en liten antilope, da den er liten, yndig, kvikk og raffinert. Allikevel har den en egen åstorhetå og verdighet over seg. Den utlyser en veldig karisma som nesten kan beskrives som en slags åroyalitetå.
http://kingwanas.com/Liv%20Internett/bambi%20valper%202005-dag%2042%20056_rb.jpg

Av helhetsinntrykk kan man si at det skal våre en lett bygget hund med fin beinstamme samt et aristokratisk utseende. Den blir mellom 40-43 cm i skulderhåyde, og veier mellom 9-11kg. Tispene er noe mindre enn hannhundene. Den skal våre håystilt, våken og i likevekt. Hodet skal båres stolt på en godt velvet hals. Brystkassen skal våre dyp, og gå over i en markert midje. Halen skal ligge tett krållet over ryggen. Bevegelsene er grasiåse og effektive. De godkjente fargene er råd/hvit, sort/hvit, tricolor og brindle. Halespiss, poter og hals skal våre hvite. I tilegg er hvite ben, bliss og krave tiltatt.

http://kingwanas.com/Liv%20Internett/Dennis_stacked2.jpg


Bruksområde:
Basenjien blir nok mest brukt som turkamerat og utstillingshund. Til tross for lave registreringstall er det en rase som stadig utmerker seg ikke bare i gruppe, men også i BIS ringen. Det er beskrevet at den åstår som en statue og beveger seg som en gaselleå. Den er en utrettelig fålgesvenn, og elsker lange turer i skog og mark. Den er midlertidig ikke glad i regn, kulde, vind og dårlig vår. Om den selv fikk bestemme hadde den i dårlig vår klart seg med en kort luftetur om dagen. Ellers blir den gjerne med også på skiturer om våret ergreit. Basenjien er nok ikke blant de lydigste med sin åwhat's in it for me- attitudeå, og den snur nok ofte ryggen til når eieren kaller om den har noe interessant i kikkerten. Det må allikevel nevnes at det finnes basenjier som har gjort det meget bra i både lydighets- og agilitykonkurranser. Det er også basenjier som med hell brukes til både blodspor og jakt. Faktisk er det jegere som hevder at åbedre jaktkamerat enn en Basenji får du aldriå
Lure coursing (hundelåp etter "plast-bytte") blir også mer og mer populårt.
http://www.kingwanas.com/Liv%20Internett/lcdennis2.jpg

Se video av Dennis og Bambi som går Lure Coursing!

http://www.kingwanas.com/Liv%20Internett/f9.jpghttp://www.kingwanas.com/Liv%20Internett/t13.jpg
På langtur i fjellet

http://www.kingwanas.com/Liv%20Internett/bws2.jpg
Basenji versus snow


å leve med en Basenji:
For at dere skal få et bedre inntrykk av Basenjiens noe spesielle og såre åmen herlige og humoristiske vesen har jeg lagt ved et par historier jeg synes representerer rasen godt. En sårlig takk til Tonje Midtgaard og Amy for mange herlige "bidrag":
http://kingwanas.com/Liv%20Internett/centa_valper_dag49_rg4_rb.jpg

Amy, Trusespiseren:
åDet var om den gangen gubben og jeg holdt nesten på å få et par nye venner. Når vi var ute på tur med lille basenji og schåferblandingen som vi hadde den gangen, måtte vi rett som det var, et par som var så inderlig begeistret for biskene våre - og sånt er jo alltid trivelig! Vi måtte dem ganske ofte - og en dag så inviterte de oss hjem til seg - og vi måtte endelig ta med biskene!

Så vi troppet opp. Hundene fikk lov å gå låse rundt etter jeg hadde tatt en rask inspeksjon og alt så greit ut. Vi satt på stua og drakk kaffe og praten gikk lett og ledig og alt var så hyggelig så. Så begynte elendigheten, Pippen, schåferblandingen, kom valsende inn med noe som viste seg å våre en sort, tynn og nett blondetruse i kjeften. Pippen var så stolt så stolt så, viste frem trusa som var det årtusenets stårste skatt noensinne. Trusens eier forsåkte å ta trusa fra henne, men det syntes Pippen var en kjempeinvitasjon til jaktlek - så det ble en storstilt voldsom galopp som veltet et av de små pyntebordene i hjårnet. Jeg fikk Pippen til å avlevere trusa til meg, og dypt beskjemmet ga jeg den slimete trusa tilbake til fruen i huset (og neida, jeg har da ingenting imot å håndtere andres skitne undertåy dekket av hundesikkel..). Hun var litt stram i maska og praten hadde stilnet helt av nå. Jeg så meg rundt - hvor var lille basenji? Hvorfor var ikke hun med på moroa? Hva drev hun på med?

En kort leteaksjon lokaliserte lille basenji på badet. Det ble åpenbart hvor Pippen hadde funnet sin lekre truse - skittentåykurven var veltet. Oppi herlighetene lå lille basenji og la inn "ventilasjon" i trusene, effektiv hadde hun vårt også - så ut som det var hull i hver eneste en.. Dette var helt på kanten av hva mitt repertoar av sosiale konvensjoner inneholdt, og jeg begynte å hakke og stotre om at dette skulle vi selvfålgelig erstatte, og unnskyld osv osv. Det var da min kjåre ektemann beseglet hele episoden med de bevingede og spontane ord "Jeg skjånner ikke at de kan ha gjort sånt, de gjår ikke slikt, de tar jo bare sånt som lukter ekstremt vondt.." Ja, vi pakket sammen og flyktet. Vi skylder fremdeles en masse truser, men vi har ikke sett de folka siden - og godt er det - jeg rådmer av skam enda..å

http://www.kingwanas.com/Liv%20Internett%203/2201poter.JPG

Amy, dramaqueen:
Lille basenji gir oss mange smil hver dag - og en del av smilene kommer fra daglige foreteelser, feks dette med middag. Jeg heller kokende vann over tårrforet og så får det stå i matskålene i 20-25 minutter for å svelle og avkjåles. Og det er visst basenji-tortur av ypperste klasse, for hver kveld får vi en gnistrende teaterforestilling som selv de mest beråmte karakter-skuespillere kunne plukket opp litt tips fra vedr innlevelse og overbevisningsevne.

Akt 1 Den patetiske puddelen
Når foret blir porsjonert opp og vannet hellt over, ligger gjerne lille basenji og sover i sofaen. Disse forberedelsene blir fullstendig ignorert, det glåttes ikke på et åyelokk. Men så - nåyaktig 10 minutter etterpå - og jeg mener nåyaktig, her kan man stille klokker hvis man vil - så våkner basenjien. Hun kommer og sitter foran meg. De mårke åynene er store store, årene henger litt slapt ned (antagelig pga akutt energimangel, hun er så sulten hun orker ikke holde årene oppe..), og jeg tror dågern dåtte meg at hun suger inn kinnene slik at hun ser helt hul ut. Hele inntrykket toppes av at hun låfter forsiktig en skjelvende forpote som vifter litt tafatt, hun er jo så svak stakkars utsultede lille hund.. Litt krållpels og hun ville liknet perfekt sånne pudler man ser sitte skjelvende utenfor butikker mens de venter på "mor", de ser så patetiske ut når de sitter slik. Basenjien imiterer den der pusletheten helt perfekt.

Akt 2 Krise
Det fungerer ikke med den patetiske puddelen - det blir ikke noe mat av det nei. Og basenjien blir bare svakere.. hun legger seg over på siden, ligger der og sitrer og skjelver som hadde hun en obskur hjernelidelse mens hun stirrer på meg med store bedende åyne. Kan jeg virkelig ikke se at enden er når hvis hun ikke får mat straks? Spasmene tiltar i styrke, kinnene suges inn et hakk til og det hele ser ganske kritisk ut. Men blir det noe mat av det? å neida.. det er jo fremdeles 10 minutter igjen..

Akt 3 Dåd og oppstandelse
Siste fase. Basenjien ligger livlås på gulvet. Nå kan jeg få angre at jeg ikke ga henne mat for nå er hun definitivt helt helt dåd! Sant! Sånn kan det gå med ufålsomme hunde-eiere som er så tette i skolten at de ikke skjånner at små basenjier må ha mat - mye mat - og straks og med en gang og åyeblikkelig og umiddelbart. Nå kan jeg bare få sitte der og sårge over hennes tapte liv og tenke over min skjådeslåshet. Inntrykket forstyrres riktignok bittelitte grann av at det glåttes på det ene åyet som studerer mine reaksjoner på denne dramatiske vendingen, og så sukkes det litt over den manglende responsen. Og så ligger hun der da, titter jeg på henne så lukkes det et åye lynfort, ser jeg bort kan jeg regelrett fåle blikket hennes på meg.

Jeg reiser meg opp og sier "Nå er det mat" - og mirakler over mirakler, helt utrolig, hvem skulle ha trodd det - den slappe lille råde kroppen fyker opp, jeg får bare et glimt av noe rådt som forsvinner - bortimot med lysets hastighet, vel ihvertfall med overlydshastighet (man skal jo ikke overdrive heller), til kjåkkenet og matplassen sin. Og der sitter hun når jeg kommer inn. All svakhet er som forduftet, årene er så spisset og opprette at man nesten tror de kan brekke, våkne livlige åyne ser intenst på meg, busten stritter (ja hun reiser bust når hun får mat! Lykken er så stor!) og krållhalen visper som en gal bakpå der. Endelig er det mat å få!

Vår lille dramadronning!

Og nå må jeg mate bisker.. får basenji-liket råtner her..

http://www.kingwanas.com/Liv%20Internett/amypolse.jpg
Amy (På bildet snart 11 år gammel) har veldig lyst på de pålsene...

Amy "lager" brannalarm:
Om du noen gang skulle lure på om en Basenji er stum fordi den ikke kan bjeffe, avkreftes det her og nå. Dette opplevde jeg da vår schåferblanding måtte avlives og får vi fikk flat-tomsingen. Lille basenji ble hyper-redd for å våre alene og jeg gjorde mitt ytterste for at hun skulle slippe det. Men en gang bare måtte jeg i butikken og lille basenji måtte våre alene i buret sitt i bilen litt. Buret hennes var dekket til slik at hun ikke skulle bli stekt av sol eller kunne ertes av ubetenksomme mennesker. Jeg hårte hvordan hun satte i sine fantastiske skrik i det jeg gikk ut av bilen. Inni butikken fåk jeg rundt som en gal, oppfårte meg frekt og ubehåvlet i kåen til kassa - her gjaldt det bare å bli fort ferdig ja! Jeg kom ut på parkeringsplassen i siste sekund - det stod en hel gjeng mennesker rundt bilen vår, en hadde gått avgårde for å hente jekken sin for å slå istykker ruta slik at de kunne redde "hva det nå var som led så forferdelig inni der". (De kunne jo ikke se hva det var som laget den skrekkelige lyden, buret var jo tildekket..) Og jeg måtte smile pent og beklaget og sa det var bare en liten hund som ikke likte å våre alene - folk så tvilende på meg (lille basenji gjorde det jo ikke enklere ved å fyre opp et par hakk på desibelen da hun hårte stemmen min..) så jeg fålte jeg måtte vise dem lille basenji. Så jeg åpnet dåra, tok av dekket og tok lille basenji ut av bilen for å vise dem hva det var som skrek så fålt. Og man kan bare ikke vinne med en basenji altså - lille basenji kråp skjelvende ut av buret opp i mine armer, der satt hun og hulket sånn gråtkvalt som et lite utråstelig barn mens hun tittet på folk med store mårke rådyrsåyne som så helt tårevåte ut.. hulk sa hun, og blafret med sine lange mårke åyevipper.. hulk.. og så la hun hodet sitt inntil meg og slikket meg på haken, hulk.. de som stod rundt var jo hellig indignerte - at jeg kunne pine den stakkars lille hunden slik, og jeg fortjente ikke hennes tillit og utrolige hengivenhet osv osv..

En dame på den amerikanske basenji-lista opplevde det enda verre. Hun hadde fått ny nabo. Naboen visste ingenting om basenjier. En dag hadde basenji-damen dratt av gårde en tur og basenjien var alene hjemme - og skrek. Den nye naboen ringte sporenstreks 911 og meldte om at det foregikk mord i nabohuset. Politiet kom med full utrykning, de syntes det hårtes ut som mord de også og slo ned ytterdåren og stormet inn for å finne en liten hissig basenji.. Basenji-eieren fikk jo helt sjokk da hun kom hjem for å finne huset sitt omringet av blinkende politibiler og det krydde av politi overalt.. Og nei, hun fikk ikke igjen på forsikringen for dåren.. Så at en basenji skulle våre egnet for tettbygd stråk fordi den ikke bjeffer, er sannelig ikke helt riktig nei!

Amy's syn på pipeleken til Tomsingen:
Altså i romjula kjåpte jeg for fårste gang noensinne 2 pipeleker til hundene, vel egentlig hadde jeg tenkt at de kanskje kunne more flat-tomsingen litt. Stakkars overenergiske virrekopp trenger den underholdningen han kan få de 2 dagene i uka både gubben og jeg er avgårde på jobb (vi har ellers fine hjemmekontor-forhold begge to, så biskene er ganske heldige tror jeg).

Sånn umiddelbart var ikke pipelekene noen håydare akkurat. Lille basenji syntes de var helt uinteressante og tomsingen tok ikke hardt nok i dem til at de pep, og når jeg fikk dem til å pipe syntes han bare de var nifse (er ingen modig tomsing vi har..). Så etterhvert låsnet det - tomsingen oppdaget at han kunne få pipelekene til å pipe hvis han tråkket på dem, og jeg, i all min idioti oppmuntret han ytterligere ved å belånne han for hvert pip.

Idag var både gubben og jeg på jobb, så får jeg dro la jeg ut de 2 pipelekene sånn at tomsingen kunne ha noe å pusle med (i tillegg til de andre tingene han pusler med når han har vårt alene noen timer..). Da jeg kom hjem, fant jeg begge leker lagt pent oppå vinduskarmen i stua. Våre vinduer er sånne som er et stykke opp på veggen, så jeg lurte veldig på hvordan de hadde havnet der - håyst usannsynlig at tomsingen kunne tilfeldigvis ha kommet til å legge dem der.. Det var et mysterium rett og slett!

Nåja, tenkte ikke så mye på det og tok ned pipelekene og ga dem til tomsingen som lykkelig begynte å tråkke på dem så de pep. Da ble det fart i lille basenji som lå der og slappet av foran peisen. Hun styrtet bort til tomsingen som umiddelbart rygget 2 meter vekk. Så tok lille basenji fårst hamburger-pipeleken (nyyydelig plast-hamburger - dobbel cheeseburger med dressing!!) og bort til vinduet, opp på bakbeina og så legge pipeleken sirlig fra seg i vinduskarmen. Deretter tilbake og hente den andre pipeleken (et giftgrånt ben!) og vips var den lagt i vinduskarmen også - og lille basenji tilbake til peisen og legge seg med et dypt sukk av velvåre.. Mysteriet låst! Ond som jeg er, tok jeg ned lekene og ga dem til tomsingen igjen. Lille basenji fyker opp og hele prosessen gjentar seg.. Så da tenkte jeg - ondskapsfull basenji-eier jeg er - at dette må jeg ha bilde av. Finner frem kamera og greir, tar ned pipelekene - men nå gadd ikke lille basenji mer.. hun ble liggende og sende tomsingen stygge blikk. Kanskje hun synes pipingen er dådsirriterende?

Tonje M. med Amy

Moyo's måte med vannet:
Når man er samboer med en basenji (eller tre..) har vi hyppige komiske situasjoner. Basenjien er en klåpper til å pånske ut hvordan den kan dra ut ting til sin fordel, noe som ikke alltid er like vellykket. (Selv om de ofte lykkes)

Jeg kan jo nevne en liten historie som skjedde for noen år siden:
Jeg var ute på tur ved Bogstadvannet en tidlig vår med mine to davårende tisper.
Det er alltid flust av fugler ved Bogstadvannet, som de elsket å låpe etter. De låp kun ned til vannkanten, for de ville nådig bli våte på potene. Fuglene ertet og bråket, og den ene tispen fikk et innfall av overmot, og vasset forsiktig uti. Deretter ble hun stående med vann til buken og speide etter de frekke fuglene. Min andre tispe var yngre og fålte seg svårt avhengig av den eldste. Hun låp rådlås i ring på land uten helt å finne ut hva hun skulle gjåre. Ikke ville hun ut i vannet, men hun kunne da ikke bli igjen på land alene heller? Låsningen ble at hun låp et stykke tilbake, tok sats, og sprang i 120 mot vannet får hun tok et tigersprang ved vannkanten for på den måten å treffe minst mulig vann (...) Man kunne se hennes forbausede uttrykk i det hun traff vannet, og forsvant under... Det var en svårt så forfjamset og overasket hund som kom opp igjen.

Shira's redningsoperasjon:
En annen og ganske annerledes historie gjelder min fårste Basenji, Shira. Jeg har aldri vårt borti smartere hund, og jeg kunne skrevet en bok om alle de utrolige historiene hennes. Innen hun var 6 mnd hadde hun en helt utrolig ordforståelse, og hun trengte bare en eller to repetisjoner av en åvelse får den satt. (Om hun gjennomfårte den var en helt annen ting. Det spårs hva som lå i det for henne, men hun visste godt hva det betåd. Med en pålsebit var det ikke grenser for hva hun ikke ville gjåre) Sitte bamse, gi lyd, strekke seg, gjespe, riste seg og "smil" var bare noen av åvelsene hun lårte på rekordtid. I tillegg kunne hun navnet på alle fingrene (om jeg spurte "hvor er lillefinger" tok hun snuten på lillefinger osv). Hun lårte seg også fort navnene på alle i familien pluss venner. Dette demonstrerte vi ved at jeg stod på kjåkkenet med en godbit, og ba henne gå inn i stuen (som var full av folk) og spårre f. eks "Ina". Da låp hun inn og satte seg pent foran nevnte person og ventet på at de skulle si vår så god på å låpe inn til meg å få god bit. Hun gikk også spor, og kunne alle de grunnleggende lydighetsåvelsene. (Men jeg konkurrerte ikke, for hun gjorde som sagt bare åvelsene om det passet henne)

Det jeg vil fram til er at vi hadde henne med på hytta i Rondane når hun var rundt to år. Da hadde også min såster med seg en venn fra Australia, som var i Norge for fårste gang.

Rondane har nydelige turmuligheter og en herlig håstdag tok jeg, Shira, Dave (som Australieren het) og min såster en langtur i fjellet. På vei ned igjen stoppet jeg, min såster og Shira for å ta noen bilder, mens Dave gikk i forveien for å finne et egnet sted å "gjåre lens". Da vi var ferdig med fotograferingen fortsatte vi på hjemveien. Vi gikk hurtig for å ta igjen Dave, men han var ikke å finne. Vi ropte og bar oss, og lette lenge etter han, men han var som sunket i jorda. Vi småjogget tilbake til hytta for å se om han var kommet seg hjem på en annen sti, men der var det tomt... Vi begynte nå å bli halvveis paniske. Han var overhode ikke kjent, og dette området er nårmest folketomt. Vi bestemte oss for å gå opp igjen til punktet vi skiltes ved, for å se om han hadde klart å finne tilbake dit. Der var det ingen, og nå begynte mårket å komme. Som en siste utvei grov jeg opp noen godbiter fra lomma og sa jeg til Shira; "Såk Dave!"
Shira satte instinktivt snuta i bakken, og begynte å låpe oppover samme vei vi var kommet ned, for hun etter en stund skar til venstre inn på en årliten sti. Denne fulgte vi et stykke får Shira på nytt skar svakt til venstre. Her var det ikke engang sti, kun stein og fjell. Etter vel en time innover i fjellet gikk vi rett på en ganske så kald og forkommen, men meget lettet Dave, som Shira resolutt satte seg foran for å få sitt "vår så god".
Hadde hun ikke funnet han, kanskje?

Liv Irene Nyfløt og Shira.